Ikke det at jeg har så stort behov for å drukne. Derimot så skal jeg i helgen på livredningskurs og lære hvordan jeg forhindrer andre fra å drukne. Det er er jo fint å vite. Men for å kunne redde noen som holder på å drukne bør man helst få dem opp av vannet. Og det er der problemet ligger. For dersom personen ligger på bunn må jeg jo ned dit og hente vedkommende. Det burde kanskje være en smal sak for en med dykkerlappen. Men det er det ikke! Å få vedkommende opp er ikke så vanskelig. Å komme ned på bunnen derimot..for i svømmehallen har man jo ikke vekter på seg slik som når man dykker i havet.
Min kropp vil tydeligvis ikke synke ned mot bunnen. Den trives utmerket i vannflaten. Uansett hvor mye jeg svømmer nedover så drar den meg tilbake opp i overflaten. Svupp! Så ligger jeg der som en annen dupp og vaker. Og hvis du nå sitter og tenker det har noe med fetprosenter å gjøre så synes jeg du skal klappe igjen! Etter å ørten forsøk i svømmehallen i dag kom jeg faktisk ned på bunnen (!) og fornøyd kunne jeg slappe av og la meg flyte opp. Og jeg skal love deg at opp fløyt jeg. I en voldsom fart. Kunne bare glemme å rekke å utligne på veien. Så nå sitter jeg her med trykk i ørene. Og litt stolt. For hvem bryr seg vel om litt ørevondt når man tross alt har vært helt og reddet en rød plastring fra den sikre drukningsdød!
Og til helgen skal jeg vist redde dukker også - dersom jeg bare klarer å drukne meg selv tilstrekkelig først...
mandag 26. januar 2009
søndag 19. oktober 2008
Hva var det jeg sa?
Noen som husker hva jeg skrev om at StoreBråk sikkert kom til å lære å sykle til vinteren?
Vel, det er ikke vinter enda, men nattefrosten har kommet og det er temmelig glatt på veien om morgenene. Så da mente StoreBråk at dette var en utmerket tid å virkelig lære å sykle uten støttehjul. Så nå kommer hun vel til å insistere på å sykle hele vinteren... Hva var det jeg sa?!
LilleBråk er selvfølgelig ikke helt der enda, men hun har blitt en racer på sin prinsesse-sparkesykkel. Her er det bare å hoppe unna når lynet kommer..
Vel, det er ikke vinter enda, men nattefrosten har kommet og det er temmelig glatt på veien om morgenene. Så da mente StoreBråk at dette var en utmerket tid å virkelig lære å sykle uten støttehjul. Så nå kommer hun vel til å insistere på å sykle hele vinteren... Hva var det jeg sa?!
LilleBråk er selvfølgelig ikke helt der enda, men hun har blitt en racer på sin prinsesse-sparkesykkel. Her er det bare å hoppe unna når lynet kommer..
torsdag 25. september 2008
Mine religiøse barn
StoreBråk og LilleBråk oppdaget en dag en liten meitemark da vi var å vei til barnehagen. LilleBråk forklarer viktig sin storesøster at meitemarken kan bli til to marker. StoreBråk ser imponert på sin lillesøster og lurer på hvordan hun vet det. "Jeg vet alt!" konstaterer LilleBråk stolt. Det ble litt vel mye for storesøster som søker redningen hos mamma. "Mamma! LilleBråk vet ikke alt når ikke jeg gjør det, gjør hun vel?!" Jeg svare beroligende at det ikke finnes noen her i verden som vet alt.
Svaret godtas for en stund, men så kommer det resolutt fra StoreBråk: "Gud vet alt!" "Ja vel" svarer jeg litt avventende. StoreBråk blir stående og se granskende på meg. "Du tror ikke på gud, du. Gjør du vel?" Jeg rekker så vidt å bekrefte det før hun fortsetter: "Men jeg har sett Gud, jeg! Og da sa han at han visste alt, så! Men vi kan ikke snakke høyt til gud altså."
Dette var ny informasjon for meg, så jeg spør litt forsiktig om hvorfor vi ikke kan snakke høyt om gud. "Mamma da! Vi kan snakke OM gud. Vi kan snakke om alt har du sagt. Men vi kan ikke snakke høyt TIL han, for da dør han" LilleBråk hadde trengt litt mer tid ved metemarken, men akkurat da rakk hun oss igjen og ville være med i samtalen. "Hvem er det vi ikke kan snakke høyt til?" StoreBråk opplyser sin lillesøster som dermed trekker sine egne slutninger. "Da bor han inne" (Poeng til deg, jenta mi. Du har i alle fall fått med deg hva jeg har sagt om inne- og utestemme selv om du ikke bryr deg nevneverdig om det) "Kanskje i barnehagen?"
StoreBråk henger seg på denne logiske slutningen. " Ja, han bor i barnehagen. I legokassa på Grevling. Så der må vi ikke snakke høyt altså!"
Så da vet vi det; Gud bor i legokassa på avdeling Grevling og dør hvis vi snakker høyt til ham. Kjekt å vite!
Svaret godtas for en stund, men så kommer det resolutt fra StoreBråk: "Gud vet alt!" "Ja vel" svarer jeg litt avventende. StoreBråk blir stående og se granskende på meg. "Du tror ikke på gud, du. Gjør du vel?" Jeg rekker så vidt å bekrefte det før hun fortsetter: "Men jeg har sett Gud, jeg! Og da sa han at han visste alt, så! Men vi kan ikke snakke høyt til gud altså."
Dette var ny informasjon for meg, så jeg spør litt forsiktig om hvorfor vi ikke kan snakke høyt om gud. "Mamma da! Vi kan snakke OM gud. Vi kan snakke om alt har du sagt. Men vi kan ikke snakke høyt TIL han, for da dør han" LilleBråk hadde trengt litt mer tid ved metemarken, men akkurat da rakk hun oss igjen og ville være med i samtalen. "Hvem er det vi ikke kan snakke høyt til?" StoreBråk opplyser sin lillesøster som dermed trekker sine egne slutninger. "Da bor han inne" (Poeng til deg, jenta mi. Du har i alle fall fått med deg hva jeg har sagt om inne- og utestemme selv om du ikke bryr deg nevneverdig om det) "Kanskje i barnehagen?"
StoreBråk henger seg på denne logiske slutningen. " Ja, han bor i barnehagen. I legokassa på Grevling. Så der må vi ikke snakke høyt altså!"
Så da vet vi det; Gud bor i legokassa på avdeling Grevling og dør hvis vi snakker høyt til ham. Kjekt å vite!
mandag 18. august 2008
Tilbake til hverdagen
Sånn! Da var sommeren over og hverdagen har gjort sitt inntog igjen.
Vi kom gjennom sommeren uten de store katastrofer. MiniBråk gikk i ei musefelle, datt ned fra toppen av klatrestativet og blir tydeligvis like fort bilsyk som sine søstre. Men ellers har alt vært aldeles utmerket. Jeg tror til og med at vi fortsatt er venner med begge de to venneparene som inviterte oss på hyttetur. Og DET er ingen selvfølge når vi kommer togende inn med tre terrorister på slep.
LilleBråk er vel den som er aller mest fornøyd for tiden. Hun har både feiret sin treårsdag, fått sparkesykkel, sluttet med smukk, fått være med på fotballkamper, sittet på med motorsykkelen og ikke minst begynt i barnehagen. Hun føler seg større enn Goliat akkurat nå. En ting skal verden rundt LilleBråk bare være HELT klar over; vi har nå to store jenter og en liten. IKKE en stor og to små! Barnehagestarten gikk som en drøm. Jeg fikk lov å være der i femten minutter før jeg ble sendt på dør, og under tvil lov å hente henne tidlig siden det var første dag. Hun trives som fisken i vannet, og kan ikke helt se hva disse helgene skal være godt for.
MiniBråk er kanskje fortsatt liten, men definitivt ikke noe mindre bråk enn de andre. Hun har brukt sommeren til å bli en pøbel av dimensjoner. Hun kan nå åpne do og hoppe oppi, fylle vasken (og gulvet) med vann, klatre opp bokhylla, åpne kjøleskapet, tømme kleskapet, tapetsere badegulv med dopapir og tegne på veggen. Alt gjøres opptil mange ganger om dagen og alltid med et fornøyd smil. Parkstart begynner å virke som en veldig god ide på mammaen!
Vi kom gjennom sommeren uten de store katastrofer. MiniBråk gikk i ei musefelle, datt ned fra toppen av klatrestativet og blir tydeligvis like fort bilsyk som sine søstre. Men ellers har alt vært aldeles utmerket. Jeg tror til og med at vi fortsatt er venner med begge de to venneparene som inviterte oss på hyttetur. Og DET er ingen selvfølge når vi kommer togende inn med tre terrorister på slep.
LilleBråk er vel den som er aller mest fornøyd for tiden. Hun har både feiret sin treårsdag, fått sparkesykkel, sluttet med smukk, fått være med på fotballkamper, sittet på med motorsykkelen og ikke minst begynt i barnehagen. Hun føler seg større enn Goliat akkurat nå. En ting skal verden rundt LilleBråk bare være HELT klar over; vi har nå to store jenter og en liten. IKKE en stor og to små! Barnehagestarten gikk som en drøm. Jeg fikk lov å være der i femten minutter før jeg ble sendt på dør, og under tvil lov å hente henne tidlig siden det var første dag. Hun trives som fisken i vannet, og kan ikke helt se hva disse helgene skal være godt for.
MiniBråk er kanskje fortsatt liten, men definitivt ikke noe mindre bråk enn de andre. Hun har brukt sommeren til å bli en pøbel av dimensjoner. Hun kan nå åpne do og hoppe oppi, fylle vasken (og gulvet) med vann, klatre opp bokhylla, åpne kjøleskapet, tømme kleskapet, tapetsere badegulv med dopapir og tegne på veggen. Alt gjøres opptil mange ganger om dagen og alltid med et fornøyd smil. Parkstart begynner å virke som en veldig god ide på mammaen!
onsdag 25. juni 2008
Hurra!
Tenk at man kan bli så glad av en liten telefonsamtale. Og da tenker jeg faktisk ikke på alle som ringte og gratulerte meg med dagen i går! Men tusen takk alle sammen, jeg ble veldig glade for dem også.
Men nå tenkte jeg først og fremst på telefonen fra StoreBråks barnehage. Til tross for at barnehagekontoret altså gjorde en feil og regelrett hoppet over LilleBråk ved tildelingen så ordnet det seg til slutt. Til høsten skal LilleBråk endelig få gå i barnehagen hun også. Samme barnehage som StoreBråk. Barnehagen hun allerede kjenner seg trygg og hjemme i og anser som himmelen.
Da jeg kunne fortelle henne de gode nyhetene be hun så glad at hun begynte å gråte. Så nå skal vi bare gjennom to måneder med ferie først, og stadige forsikringer.
"Mamma, jeg skal begynne i barnehagen!"
"Ja, det skal du vennen min"
"Sammen med StoreBråk"
"Ja, i samme barnehage som StoreBråk"
"Men ikke i dag?"
"Nei, ikke i dag. Til høsten. Etter sommerferien og bursdagen din"
"Men da skal jeg begynne!"
Blir LITT kjedelig å gjenta 20 ganger om dagen. Men det er i alle fall mye bedre enn spørsmålet som har blitt stilt nesten like ofte i det siste:
"Mamma, du er glad i meg?"
"Selvfølgelig er jeg glad i deg!"
"Like glad i meg som i StoreBråk?"
"Akkurat like glad i deg!"
"Men hvorfor får ikke jeg være i barnehagen da???"
Men nå tenkte jeg først og fremst på telefonen fra StoreBråks barnehage. Til tross for at barnehagekontoret altså gjorde en feil og regelrett hoppet over LilleBråk ved tildelingen så ordnet det seg til slutt. Til høsten skal LilleBråk endelig få gå i barnehagen hun også. Samme barnehage som StoreBråk. Barnehagen hun allerede kjenner seg trygg og hjemme i og anser som himmelen.
Da jeg kunne fortelle henne de gode nyhetene be hun så glad at hun begynte å gråte. Så nå skal vi bare gjennom to måneder med ferie først, og stadige forsikringer.
"Mamma, jeg skal begynne i barnehagen!"
"Ja, det skal du vennen min"
"Sammen med StoreBråk"
"Ja, i samme barnehage som StoreBråk"
"Men ikke i dag?"
"Nei, ikke i dag. Til høsten. Etter sommerferien og bursdagen din"
"Men da skal jeg begynne!"
Blir LITT kjedelig å gjenta 20 ganger om dagen. Men det er i alle fall mye bedre enn spørsmålet som har blitt stilt nesten like ofte i det siste:
"Mamma, du er glad i meg?"
"Selvfølgelig er jeg glad i deg!"
"Like glad i meg som i StoreBråk?"
"Akkurat like glad i deg!"
"Men hvorfor får ikke jeg være i barnehagen da???"
søndag 22. juni 2008
Litt av hvert
Det har vært dødt her inne en stund nå. Jeg har vært opptatt med å tenke på helt andre ting. Men nå er det helg og sommerferien har startet for LilleBråk. Resten av oss skal ikke har ferie på en stund enda.
I dag har jentenes Mommo invitert StoreBråk, LilleBråk og meg med på teater. Vi skal se Jungelboken, og jentene er helt elleville. De løper rundt meg, klatrer på alt og synger "vi skal på teater, vi skal på teater" JEG BLIR SNART GAL!
Jeg så jeg hadde fått en utfordring av Kim. Den må jeg jo i alle fall ta meg tid til å svare på, sånn at hun ikke tror jeg helt har glemt dem der borte.
I dag har jentenes Mommo invitert StoreBråk, LilleBråk og meg med på teater. Vi skal se Jungelboken, og jentene er helt elleville. De løper rundt meg, klatrer på alt og synger "vi skal på teater, vi skal på teater" JEG BLIR SNART GAL!
Jeg så jeg hadde fått en utfordring av Kim. Den må jeg jo i alle fall ta meg tid til å svare på, sånn at hun ikke tror jeg helt har glemt dem der borte.
Regler:
Svara på frågorna om dig själv.
I slutet av inlägget ger du den vidare till 5 andra bloggare.
Och sedan skriver du en kommentar hos deras bloggar att de har en utmaning att hämta.
1. Vad gjorde du för 10 år sen?
» Spilte Ishockey
» Jobbet
» Bodde i byen
2. Vilka fem saker finns på att göra listan idag?
» Ta med jentene på teater
» Lage middag
» Gi jentene et bad
» Vaske klær
» Lage web-side
3. Godis jag gillar
» Sjokolade
» Lakris
» Salte smågodt
» Sterkt smågodt
4. Vad skulle jag göra om jag blev miljardär
» Kjøpe ny motorsykkel
» Kjøpe leiligheter til jentene
» Reise jorden rundt
» Startet et barnehjem i et land som virkelig trenger det.
» Og kanskje gitt en tier til familie, venner og bekjente...
5. Städer/orter som jag bott i
» Oslo
» Analipsi (Kreta)
» Bærum
mandag 9. juni 2008
Beware - the kid bites!
MiniBråk er i ferd med å bi bortskjemt, grådig bortskjemt. Hun har nemlig to søstre som er svært så ivrige i tjenesten. Riktignok må hun finne seg i å både bli båret, dyttet og ligget på. Men bare hun strekker ut en liten neve kommer blir minst en leke umiddelbart servert. Ofte opp til fem, seks stykker om gangen også, som alle blir presset nærmere og nærmere i håp om at hun skal velge akkurat den. Og åpner hun munnen er hun garantert at en eller annen kommer løpende med en smukk, litt kattemat, en gammel brødbit eller en sokk hun kan tygge på. Og munnfullene blir ikke bare servert, de blir dyttet langt inn av modige, små storesøsterfingre. Det har nemlig ikke helt gått opp for de ivrige hjelpere at MiniBråk nå har fått fire sylskarpe tenner, slik at dette ikke er en særlig lur fremgangsmåte
Tidligere i dag hørte jeg en fortvilet sutring fra kjøkkenet. "Maaaaamma! Hun biter!" Dette er hverken en sjelden eller overraskende uttalelse i dette hus, så jeg så ingen grunn til å løpe ut av badet av den grunn. "Jammen det vet du jo at hun gjør, vennen. Kan du ikke bare la være å putte fingrene inn i munnen hennes da?!" "Maaammaaaa! Hun biter fortsatt!" Sutringen var i ferd med å å gå over til gråt nå, så jeg lusket mot kjøkkenet mens jeg noe oppgitt sukket "Så trekk til deg fingreren da vel!". "Men det gjør voooooooondt!" Nå var stemmen definitivt ikke sutrete lenger, men nærmest hysterisk og gråtekvalt. Og i det jeg runder hjørnet ser jeg Minibråk liggende på ryggen på kjøkkengulvet mens MiniBråk sitter på pannen hennes og biter henne i nesa. Blid som en fele!
Tidligere i dag hørte jeg en fortvilet sutring fra kjøkkenet. "Maaaaamma! Hun biter!" Dette er hverken en sjelden eller overraskende uttalelse i dette hus, så jeg så ingen grunn til å løpe ut av badet av den grunn. "Jammen det vet du jo at hun gjør, vennen. Kan du ikke bare la være å putte fingrene inn i munnen hennes da?!" "Maaammaaaa! Hun biter fortsatt!" Sutringen var i ferd med å å gå over til gråt nå, så jeg lusket mot kjøkkenet mens jeg noe oppgitt sukket "Så trekk til deg fingreren da vel!". "Men det gjør voooooooondt!" Nå var stemmen definitivt ikke sutrete lenger, men nærmest hysterisk og gråtekvalt. Og i det jeg runder hjørnet ser jeg Minibråk liggende på ryggen på kjøkkengulvet mens MiniBråk sitter på pannen hennes og biter henne i nesa. Blid som en fele!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
